Sofia Åkerman er tidligere psykiatripasient, og forteller gjennom denne boken om sine opp- og nedturer i livet, forklarer den ekle sykdommens virkninger på henne og gir et viktig og verdifullt innblikk i psykiatriens verden. Ingen kan noensinne fullt og helt forstå hvordan en psykisk syk person har det - jeg tror ikke engang to psykiatripasienter 100 % kan forstå hverandre, fordi det hele er så komplekst, og ikke minst så veldig individuelt - men man kan få innblikk, og man kan lære seg å akseptere at sykdommene finnes. Misforstå meg rett; jeg kan virkelig ikke fordra at de er, og mener på sett og vis at disse sykdommene burde vært bannlyst, fordi de ødelegger så mye for dem som sliter med dem. Det jeg vil frem til er at det er sykdommene vi kan mislike, og ikke disse uheldige, vakre menneskene som sliter med dem. De har ikke gjort noe galt, og har langt ifra bedt om å få det slik, og at da mennesker dømmer psykisk syke fordi de ser herjet ut og kanskje har hatt noen overdoser og har noen stripete armer, er helt forferdelig. De aller, aller fleste er ikke noen trussel for noen andre enn seg selv.
Sofia skriver bl.a. om en tid da hun jobbet, eller i alle fall tilbragte mye tid, på skolefritidsordningen, en ting som ga henne oppturer og mye glede, og som hun var flink med. Barna likte å være med henne, men la selvfølgelig merke til, og ble nysgjerrig på, de stripete armene hennes. Dette nevnte de så klart hjemme for foreldrene, og det var slutten på den lykken for Sofia. Foreldrene så ikke forbi armene og inn til hennes varme, gode hjerte - slike mennesker ville de ikke ha i nærheten av sine barn. Jeg kan ikke klandre dem heller, for hvordan kunne de vite at hun er god som gull? De var antakelig, og er sikkert fremdeles, uvitende om psykiske sykdommer og om hva som foregår oppe i hodene til folk, som de fleste andre er! Og hva er vi vel ikke mer redd for enn det ukjente?
Jeg vil så gjerne at verden skal forstå at det er ikke en synd å være psykisk syk. Selve sykdommen kan man gjerne bannlyse, men man velger den ikke selv, og pasientene kan da ikke klandres. De sliter nok med å holde hodet over vannet, om ikke halve kloden skal drive å trykke dem ned av ren uvitenhet. Og mest av alt vil jeg kunne hjelpe. Det er dette jeg vil jobbe med, men ikke fordi det er en jobb. Jeg vil det fordi jeg bryr meg, og jeg vil ha muligheten til å kunne hjelpe mennesker ut av det helvetet det er. Jeg vil være som Helena, den ene pleieren som slapp inn på Sofia, som ble like mye søster og venn for henne, som hun var pleier. Jeg vil være alle vennene i Teaterkisten, som fikk Sofia til å se glede i livet, og hjalp til å gjøre Sofia større og mektigere enn Lucifer. Men den jeg aller helst vil bli som, er Mia. Mia med kjærlighetsmetoden, som tok imot Sofia til sitt nydelige hjem på Ljusterö, og som ikke minst tok henne inn i sitt hjerte og våget å snakke åpent og fritt med henne. Ingen hemmeligheter, ingen bebreidelser eller noe tilsnakk, men masse kjærlighet, akkurat som mellom to gode venner, eller mellom mor og datter. En som virkelig bryr seg, og hjelper henne på rett vei. Sånn er det jeg vil være!
