SARAS NØKKEL

"Saras nøkkel" kommer snart på kino, hvis ikke den allerede har kommet ut, og jeg er så hinsides usikker på om jeg skal se den eller ikke! Jeg har lest boken, og den er utrolig bra - noe av det beste jeg har lest noen gang. Anbefaler den på det varmeste! Men så er det dette her med filmatisering av bøker. Jeg er så utrolig redd for at jeg skal gå på kino og se den, og så er den enten ikke så bra som jeg håpet, eller at den ødelegger mine bilder av hvordan fortellingen var - alle tolker jo forskjellig, og lager forskjellige bilder av personer, steder osv. Jeg har lyst å huske Saras nøkkel slik jeg så den for meg da jeg leste den, men jeg er også litt keen på å se hvordan de har gjort det og hva de har fått til. What to do?

make-uuup

idag slo krisealarmen ut for fullt; jeg fikk ikke en eneste dråpe ut av foundationen min, SÅ tom var den. hva gjør man da? jo man drar til byn og kjøper sminke for 900 kr. say what? ja. jeg fant ut at når jeg først skulle ha ny sminke, skulle jeg ha noe skikkelig, så nå har jeg skaffet meg herlig foundation fra Lancôme og en, forhåpentligvis, god rouge fra Clarins. For ikke å snakke om en heise dyr foundationkost fra Clinique, da! Så nå skal jeg bli så fin, at. Aiai!



btw; nei, jeg fikk ikke operasjonen, men hånden er heldigvis, tror jeg, på bedringens vei.

spenningen stiger

jeg eer så spent på torsdag! forhåpentligvis får jeg da min lenge etterlengtede operasjon, men det er sannelig ikke godt å si!

jeg var på undersøkelse på sykehuset for et eller halvannet år siden, hvor vi konkluderte med at jeg skulle få operasjon. allerede da var det gentlig kluss - innkallingen til undersøkelsen fikk jeg i posten i totiden, samme dag de ville hatt meg på time klokken ti! slike feil kan så klart skje, men da er det litt irriterende at når du kommer til en måned senere er legen din sint fordi du ikke dukket opp på forrige time. like what could i've done? uansett, jeg skulle da få operasjon. det tok vel nærmere et halvt år før jeg fikk brev med time til operasjon - en gang i midten av mars. den timen passet ikke, siden vi skulle til London med klassen under en uke senere, og det hadde vært kjipt om noe skjedde med såret. jeg sa jeg veldig gjerne kunne tenke meg time i mai, og hun hørtes positiv ut - men ingen innkallelse kom. for en drøy måned siden kastet jeg alle papirer jeg hadde fått i forbindelse med operasjonen, siden jeg helt hadde gitt opp håpet på at jeg noen gang ville få den - da hadde det tross alt gått elleve måneder! bare en uke senere ringer de fra sykehuset - var jeg fortsatt interessert i operasjon? omg, JA! så nå skal jeg altså på ny undersøkelse på sykehuset på torsdag, så tar vi en vuredering da om jeg skal operere eller ikke - en eventuell operasjon skal, ifølge hun jeg snakket med, skje samme dag, så nå er jeg spent! håperhåperhåper at jeg får den, så jeg kanskje endelig kan bli kvitt kulen og smertene for godt! aaaah.

pekefingermangel

Kiwi tærer på hendene mine, og i dag har det gått over stokk og stein. Hver en dag setter sine merker på hendene, i form av tørr hud og uendelig mange kutt fra kniver, papp, plast og hva annet jeg måtte ta i. Jeg er såpass vant til dette at jeg ikke lenger bryr meg, et sår her og der gjør ingen skade, og blør det finner jeg et plaster og fortsetter arbeidet. I dag slo det derimot alle høyder. Jeg skulle fylle på mynter i kassene, og folk flest pleier vel å kakke myntrullen i to og så presse ut pengene, men sjefen min har lært meg en annen metode; ta kniven og skjær gjennom papiret, og tøm pengene utav. Not a good idea! Myntrullen er jo rund av form, og å skjære på noe rundt er ikke alltid bra - kniven glipper, og angriper fingeren i stedet. Kuttet går dypt, og blodet sildrer uten stopp. Kjempedeilig! Når man da senere også klarer å få et skarpt stykke hard plast kilt under neglen på den andre pekefingeren, står man plutselig uten noe særlig god funksjon i de to mest funksjonelle fingrene. Det funker ikke helt, det! Så np sitter jeg altså og skriver på tastaturet med alle fingrene - bortsett fra pekefingrene! Kjennes sykt rart.



Må bare påpeke at det ikke er sånn at verden stopper opp for meg bare fordi jeg har vondt i to fingre - jeg fortsatte å jobbe for fullt, jeg tenker bare de skal få litt fred nå i kveld :-) mihi.