Det snør, det snør...

OMG, SE! Lekeplassen vår er helt HVIT! Forventet ikke snø i dag i det hele tatt! Iik

blir jeg aldri fornøyd?

i begynnelsen av sommerferien jobbet jeg en uke i barnehage. jeg koste meg veldig, men tenkte for meg selv at jeg mest sannsynlig går bedre ilag med eldre barn, barn i barneskolealder. i høst har jeg som tidligere nevnt klart å påta meg en svær mengde jobber, deriblant dansing på SFO og assistent på BMT. i begynnelsen tenkte jeg "dette er knall, disse ungene er kanonherlige!". etter hvert begynte jeg å savne barnehage, og vurderte å kutte ut Kiwi og SFO og prøve å få barnehagejobb. i dag så jeg Glee. jeg fant ut følgende; jeg liker å være assistent i barnegruppen på BMT. jeg liker å ha dansing med dem. men det ultimate for meg ville vært følgende; droppe barnegruppen. være mer eller mindre med som medlem i ungd.gr., men være litt "assistent" der - ulønnet. ikke ha noe stort ansvar for koreografi el.l., men være Marita sin lille slave, som hun selv sier jeg er. hjelpe til med det jeg kan, og hjelpe ungdommene å øve på koreografier og terpe på dem. det er kjekt å ha dansing med SFO, men det er et kaos (barnehagen er jo også med!), og jeg føler ikke jeg klarer å oppnå den kontrollen jeg skulle ønske jeg hadde. barnegruppen på BMT er kjempeherlige, og jeg storkoser meg med dem - det beste jeg ser er når de utvikler seg! men jeg føler meg ikke komfortabel med å være hundre prosent ansvarlig for at de skal bli flinke å danse, og jeg føler ikke jeg er god nok til å være ansvarlig for det. hadde jeg vært i ungdomsgruppen som Maritas slave hadde jeg ikke hatt ansvar for å koreografere og lære dem det, men å hjelpe dem å forbedre seg. ingenting å forberede. DET har jeg lyst til. jeg har jo også dansing med konfirmantene i Arna Kyrkje, og det storkoser jeg meg med. de er så flinke og tar ting så fort! føler det er så mye mer givende å jobbe med dem! men koreograferingen tar jo tid. der også kunne jeg tenke meg å være litt mer "assistent" - være med å trene med de, men slippe all forberedelsen og kreativiteten. det får jeg nemlig ikke noe bra til.

et bilde sier mer enn tusen ord

den siste tiden har jeg fått så utrolig lyst til å begynne å ta bilder. det kan ha en sammenheng med at jeg har blitt inspirert av Regines fotografier i Regine's bok, det kan ha en sammenheng med at jeg kjenner en del som har begynt på fotolinjer o.l. og det kan rett og slett ha en sammenheng med at jeg ser flere og flere motiver jeg vil ta bilder av. mest tror jeg nok det er en blanding av alle. jeg må komme meg ut og i gang snart, tror jeg, mens lysten og inspirasjonen er der. klarer jeg å knipse noen bilder jeg er fornøyd med, blir gjerne motivasjonen værende en liten stund også. håper bare jeg kan klare å lære meg mer om hvordan å ta gode bilder.


første og eneste bildet jeg har redigert etter at jeg fikk photoshop (takk, Jørgen).

Regine's bok

jeg har akkurat lest ferdig boken "Regine's bok", som er bokutgivelsen av avdøde, tidligere kreftsyke Regine Stokkes blogg. gjennom bloggen sin ble hun kjent for å ha et unikt talent til å sette ord på den harde fysiske og psykiske prosessen hun gikk gjennom de femten månedene hun kjempet mot kreften, og ikke minst for hennes store talent når det kommer til fotografering. i tillegg klarte hun gjennom sin formidlingsevne og så klart status i mediene å nå ut med sitt sterke budskap for å klare å verve mange, mange flere blodgivere og benmargsdonorer. denne råtassen av en jente ble svært ung, ja, men visst pokker klarte hun å få mye ut av det korte livet hun hadde!

når man leser bøker/blogger som dette blir det som regel en tankevekker som sier deg "livet er her og nå, grip dagen og nyt livet for hver dag som går - du vet ikke hvor mange du får". jeg skal ikke si at denne boken fikk meg til å tenke slik, det gjorde jeg nemlig allerede - jeg har til og med tatt meg i å tenke skumle tanker som "av og til skulle jeg ønske jeg hadde blitt alvorlig syk så jeg hadde lært meg å sette pris på livet". jeg håper så klart ikke jeg blir syk, og det er grusomt å i det hele tatt tenke slik, spesielt med tanke på alle de som faktisk er alvorlig syk og kanskje ikke har noen vei ut. men det er altså så med meg, jeg vet så inderlig godt at livet bare er nå, at det er nå jeg kan leve og det er nå muligheten er her, men jeg klarer bare ikke å lære meg dette i praksis. jeg skal alltid være fornuftig, jeg benytter ikke tiden på det jeg vil og setter rett og slett ikke pris på livet. jeg VIL lære meg å leve livet, but how the heck does it work?