blir jeg aldri fornøyd?

i begynnelsen av sommerferien jobbet jeg en uke i barnehage. jeg koste meg veldig, men tenkte for meg selv at jeg mest sannsynlig går bedre ilag med eldre barn, barn i barneskolealder. i høst har jeg som tidligere nevnt klart å påta meg en svær mengde jobber, deriblant dansing på SFO og assistent på BMT. i begynnelsen tenkte jeg "dette er knall, disse ungene er kanonherlige!". etter hvert begynte jeg å savne barnehage, og vurderte å kutte ut Kiwi og SFO og prøve å få barnehagejobb. i dag så jeg Glee. jeg fant ut følgende; jeg liker å være assistent i barnegruppen på BMT. jeg liker å ha dansing med dem. men det ultimate for meg ville vært følgende; droppe barnegruppen. være mer eller mindre med som medlem i ungd.gr., men være litt "assistent" der - ulønnet. ikke ha noe stort ansvar for koreografi el.l., men være Marita sin lille slave, som hun selv sier jeg er. hjelpe til med det jeg kan, og hjelpe ungdommene å øve på koreografier og terpe på dem. det er kjekt å ha dansing med SFO, men det er et kaos (barnehagen er jo også med!), og jeg føler ikke jeg klarer å oppnå den kontrollen jeg skulle ønske jeg hadde. barnegruppen på BMT er kjempeherlige, og jeg storkoser meg med dem - det beste jeg ser er når de utvikler seg! men jeg føler meg ikke komfortabel med å være hundre prosent ansvarlig for at de skal bli flinke å danse, og jeg føler ikke jeg er god nok til å være ansvarlig for det. hadde jeg vært i ungdomsgruppen som Maritas slave hadde jeg ikke hatt ansvar for å koreografere og lære dem det, men å hjelpe dem å forbedre seg. ingenting å forberede. DET har jeg lyst til. jeg har jo også dansing med konfirmantene i Arna Kyrkje, og det storkoser jeg meg med. de er så flinke og tar ting så fort! føler det er så mye mer givende å jobbe med dem! men koreograferingen tar jo tid. der også kunne jeg tenke meg å være litt mer "assistent" - være med å trene med de, men slippe all forberedelsen og kreativiteten. det får jeg nemlig ikke noe bra til.