1 år

I går var det et år siden Per-Erik Burud, eller Kong Burud som jeg ofte har kalt ham, døde. Jeg husker fremdeles sjokket jeg fikk da jeg leste mailen som var sendt ut om at han var meldt savnet etter en båtulykke, og jeg kommer ikke til å glemme det med det første. Jeg hadde, som veldig mange andre kiwianere, aldri møtt ham, likevel tok jeg det tungt. Han var en så engasjerende og energisk leder, at i hele verden tror jeg ikke det finnes en eneste person som ligner ham. Han var så unik, han var så spesiell, og han kan aldri ersattes! Vi hadde aldri vært der vi er i dag uten ham!

Jeg tenkte ikke mye når jeg så mailen, ble bare veldig sjokket, og litt småfortvilet fordi det nesten bare var nye ansatte på jobb, og ingen jeg kunne snakke om det med, siden ingen av de var kommet såpass inn i gamet at de visste særlig mye om ham. Jeg bare visste at om dette kom til å ende negativt, som det bare ikke kunne, hadde vi mistet den mest unike og engasjerende lederen man kunne finne. Det var ikke før jeg kom hjem og pappa sa "vi skal klare oss uansett" jeg tenkte over hvilke konsekvenser det kunne ha for kjeden og arbeidsplassen jeg er så uendelig glad i! Hva er vel KIWI uten Per-Erik?

Men det var aldri noen tvil om at vi skulle stå på videre. Vi må jo hedre kongen på haugen, og vise at alt arbeidet han har gjort fortsetter å gi resultater. Og det klarer vi! Vi skulle bare så veldig gjerne hatt kongen vår med en stund til.

I år ble Superkiwiaden arrangert for andre gang. En stor del av grunnen til at jeg i fire år har gledet meg til den som en liten drittunge, var for endelig å "møte" Kong Burud. Det fikk jeg altså ikke. Likevel ble det et utrolig arrangemenet, for det skal han jaggu meg ha; han inkluderte og tok vare på sine ansatte som bare det! Det hadde jo ikke blitt noen Superkiwiade uten ham.

Kjære, gode Per-Erik, kongen på haugen. Vi skal aldri glemme deg.