no easy goodbye

Jeg innser nå, helt plutselig, at herlighet så hjemlengsel jeg kommer til å få idet jeg må si hade til familien når jeg skal reise. Jeg har bare tenkt på hvor fantastisk reisen skal bli, og hvor mye jeg skal oppleve, og tenkt at alt skal gå bra. Og det skal det! Og når jeg bare er der, tiden kommer sikkert til å gå altfor fort til at jeg nesten får tid til hjemlengsel! Det er bare det å ta farvel. Mellomleddet mellom det trygge, tidvis kjedelige livet her hjemme, og det spennende nye jeg skal oppleve! Men det må jo gå, det og.

Og ja, reise skal jeg. Det er ikke bestilt enda, og alt er ikke bestemt enda, men jeg er nærmere en plan enn jeg noensinne har vært. Nå må den bare finjusteres. Informasjon må innhentes, detaljer må utføres, så skal alt lappes sammen. Og SÅ - så skal dere få være med på reise. Når ting er klart, da starter alt på nytt. Ny blogg er da på plass, og dere skal få vite ALT (kanskje?) som skal skje fremover. Heldige dere. Ah, ting skal bli så fint, jeg gleder meg! Det var bare det mellomleddet, da.

TRENING

Jeg er så vanvittig glad for at jeg har begynt å trene! Det gikk treigt i begynnelsen, ingen tvil om det, og selv om det også da var deilig når det var gjort, var det et STORT tiltak å komme meg opp av sofaen - så det første halve året jeg hadde medlemsskap på Nr 1 Fitness var jeg der oppe MAKS 10 ganger. UTROLIG tungt å komme i gang, og når jeg først begynte å komme i gang, møtte jeg gjerne på en uke hvor det bare var umulig å få tid til trening, og da var jeg tilbake til start igjen. Så nei, det var langt i fra lett i begynnelsen, det er et tiltak, men det er bare én liten kneik du skal over, så er du der.

Nå.. nå trener jeg nesten hver dag. Litt varierende selvfølgelig, men minst 3-4 ganger i uken, og da er det gjerne to timer i slengen, om ikke enda mer. Kommer helt an på timeplanen! Jeg trener ikke mot et konkret mål, har ingen planer om å gå ned i vekt eller kunne løfte så og så mye. Jeg trener kun fordi jeg liker det, og fordi jeg synes det er kjekt! Og så er det selvfølgelig greit å holde seg i form, skal ikke legge skjul på det. Men det er klart, når man trener såpass mye, har man jo lyst å se litt resultater av det, annet enn at jeg har det gøy! Så litt mål blir det likevel. Og litt pushing skal til. Men det er jo litt av poenget, er det ikke? :)

Happy, svett, ekkel kjerring etter trening, yeah!

Ja, jeg har akkurat vært på trening, og hadde litt adrenalin/energi igjen som bare måtte få litt utløp gjennom bloggen! Mehe. 

HØSTKOS

Skikkelig høst skal vel være nesten storm, og det er da høstkosen er best, men selv på en fin solskinnsdag som denne blir kvelden mørk, og da ser man ikke forskjell på regn eller ei. Sånne dager er så gode, når man bare bruker de rett! Sitte i sofakroken, surret inn i ullpledd, med en kopp enten kakao eller te å sippe på. Koseprogram på TV, en god bok eller noe håndarbeid å konsentrere seg om. Og ikke minst tøflene på beina. Åhh, så kos.
Eller en annen vri; en fin og god søndagskveld hos familien, med varme, hjemmebakte boller og en kopp te eller kakao. Aleine eller sammen med andre, kos er kos. Og høstmørket er kos. Samme hvor mye jeg elsker vår og sommer; høstkosen er jaggu meg god, den og!

kræsj

Jaja, så skeier vi helt ut i dag, da. Har man en kake som går ut på dato, og mamma sine nybakte skoleboller, og de man vagt håpet skulle komme og hjelpe å spise opp ikke kan, ja da må man ta saken i egne hender - man kan jo ikke la slike godsaker gå til spille, uansett hvilken dag i uken i dag. Og det er jo ikke det verste man kan putte i seg heller, da.. Sier vi. Pøtt sann. Nå er det så høstete ute, at man reint fortjener å sitte innpakket i teppe i sofakroken, kose seg med kaker og kakao, og ikke minst en god dose tv og litt håndarbeid. Man må gjøre det beste utav hver dag, livet er for kort til noe annet :)

1 år

I går var det et år siden Per-Erik Burud, eller Kong Burud som jeg ofte har kalt ham, døde. Jeg husker fremdeles sjokket jeg fikk da jeg leste mailen som var sendt ut om at han var meldt savnet etter en båtulykke, og jeg kommer ikke til å glemme det med det første. Jeg hadde, som veldig mange andre kiwianere, aldri møtt ham, likevel tok jeg det tungt. Han var en så engasjerende og energisk leder, at i hele verden tror jeg ikke det finnes en eneste person som ligner ham. Han var så unik, han var så spesiell, og han kan aldri ersattes! Vi hadde aldri vært der vi er i dag uten ham!

Jeg tenkte ikke mye når jeg så mailen, ble bare veldig sjokket, og litt småfortvilet fordi det nesten bare var nye ansatte på jobb, og ingen jeg kunne snakke om det med, siden ingen av de var kommet såpass inn i gamet at de visste særlig mye om ham. Jeg bare visste at om dette kom til å ende negativt, som det bare ikke kunne, hadde vi mistet den mest unike og engasjerende lederen man kunne finne. Det var ikke før jeg kom hjem og pappa sa "vi skal klare oss uansett" jeg tenkte over hvilke konsekvenser det kunne ha for kjeden og arbeidsplassen jeg er så uendelig glad i! Hva er vel KIWI uten Per-Erik?

Men det var aldri noen tvil om at vi skulle stå på videre. Vi må jo hedre kongen på haugen, og vise at alt arbeidet han har gjort fortsetter å gi resultater. Og det klarer vi! Vi skulle bare så veldig gjerne hatt kongen vår med en stund til.

I år ble Superkiwiaden arrangert for andre gang. En stor del av grunnen til at jeg i fire år har gledet meg til den som en liten drittunge, var for endelig å "møte" Kong Burud. Det fikk jeg altså ikke. Likevel ble det et utrolig arrangemenet, for det skal han jaggu meg ha; han inkluderte og tok vare på sine ansatte som bare det! Det hadde jo ikke blitt noen Superkiwiade uten ham.

Kjære, gode Per-Erik, kongen på haugen. Vi skal aldri glemme deg.

SUPERKIWIADEN 2012

Kom hjem fra Superkiwiaden 2012 for noen timer siden, og FY SVARTE! Jeg vil bare tilbake. Har hørt Vaya con KIWI på repeat x antall ganger nå, bare sånn for mimringens skyld. Det er den desidert beste helgen jeg noensinne har hatt!

5800 grønne kiwianere samlet på ett sted, det kan jo ikke bli annet enn bra. Og med det NYDELIGE været vi hadde i tillegg?! Så utrolig heldige vi var! Slappe av nede ved stranden/bryggen, spille sandvolleyball, løpe i "baller" på vannet og bare nyte været og hverandre... Den tiden det ikke skjedde noe da, og det gjorde det basically hele tiden!

Det var konserter, underholdning, kåring av årets KIWI-butikk, moteshow med lansering av de nye uniformene, trekning av sykler og turer til Madagaskar med UNICEF, litt faglig input, og selvfølgelig fest og moro! INGEN kan feste som oss kiwianere :) Så var det vel også et ganske stort høydepunkt, spesielt for enkelte, når Ole Gunnar Soslkjær dukket opp! En legende er han, ingen tvil om det!

Fine gjengen vår fra Kiwi Tertnes!

Jeg elsker KIWI. Jeg elsker jobben min, og jeg er så utrolig stolt over å få jobbe i en så utrolig sprek bedrift! Jeg kunne aldri tenke meg å jobbe i en annen dagligvarekjede enn KIWI - for det første er kiwianere sånn ca de kuleste menneskene du kan møte på, og i tillegg er vi DEN gode KIWI-familien. Jeg har liten tro på at noen annen kjede har et så godt samhold butikkene imellom, og jeg VET at ingen er så rå som oss! Vi står på 200% hver dag, og det går så det synger! KIWI er blitt min livsstil. 

Tusen, tusen takk til både KIWI og alle kiwianere for at dere er som dere er, og ikke minst for en FANTASTISK helg! Gleder meg til jeg blir butikksjef og det er kiwiade hvert år!

motivasjon?

Sitter her og skal skrive et motivasjonsbrev. Det fungerer jo veldig bra når all motivasjonen stod igjen utenfor dørstokken og nektet å komme inn. Annoying, much?

Jeg vil jo. Jeg hadde jo ikke prøvd hvis ikke. Men det er det å forberede ting. Å motivere seg opp til det. 

Jeg var motivert iste når jeg var ute på tur. Det var da jeg bestemte meg for at nå, nå går jeg hjem, setter meg ned med litt rødvin og god frukt, og skriver et knallbra motivasjonsbrev. Men det er et eller annet med den dørstokken min, null tull. Motivasjonen og energien klarer liksom aldri å bli med inn. Den stopper alltid utenfor, det slår aldri feil. 

Så her sitter jeg, da.

valgets kvaler

Noe av det verste jeg vet er når jeg må bestemme meg for ting. Jeg lever etter prinsippet "jeg gjør det jeg vil der og da, og angrer ikke på noe jeg gjør - for hva er vel vitsen med å angre på noe jeg valgte, når jeg på den tiden valgte det jeg hadde mest lyst til da?", og det fungerer egentlig utrolig bra! Men så kommer et ørlite problem.. Hva gjør man når man skal velge mellom to ting, og du virkelig ikke aner hvilke av de to du skal velge? Det er ikke en liten magefølelse en gang som tynger litt på den ene..? Da kan jeg jo ikke lenger tenke at "jeg kommer i hvert fall ikke til å angre på det senere, for det er dette jeg vil nå!", for det er jo ikke bare det jeg vil! Det verste er at jeg kan ikke gi alt for å fortsette å ha begge alternativene, for det kan ende opp med illojalitet ovenfor den ene parten.. ååhr, hvorfor kan ikke livet bare være enkelt?

HOLDER DET MÅL?

Og jeg visste ikke
Hvor sterkt jeg kunne elske
Før fingrene mine skalv av uro
Uro for deg

Hjernen min løp løpsk og skrek
Hva skulle jeg gjøre?
Du må være ensom der borte
I mørket
Og i all ufortjent smerte

Jeg vil nå deg, klemme deg, stryke deg over håret
Du vet at det er sant
Det vet du

Og jeg gjorde i alle fall noe
Jeg prøvde
Men holder det mål

- Amy
(fra Sofia Åkerman; 'Sebrapiken')

travel the world

ååå så lyst jeg har å reise nå! har akkurat fått tidslinjen på fjesbokå, og måtte jo bla litt nedover og se hvordan profilen min ble, så plutselig kom jeg til bilder og statusoppdaternger fra interrailturen! og fy søren som jeg savner det! det er det mest fantastiske jeg noen gang har gjort, og den desidert beste måneden i mitt liv! det gikk nett opp for meg at jeg har jo forresten ikke blogget om det heller, for så langt kom jeg aldri, så da skader det heller ikke om jeg forteller litt nå :)


vi var SÅ heldige, vi hadde fint vær absolutt hele turen! nett i Paris var det noen grader kaldere enn vi var vant til, og idet vi satt oss inn på toget for å dra derfra kom dråpene, men da var vi jo inne, så det brydde vi oss ikke om! resten hadde vi altså strålende sol hvert eneste sted, og jeg har aldri i mitt liv vært så brun som jeg var da! vi var superheldige :)


vi besøkte såå mange fantastiske steder, og ikke minst traff vi masse herlige mennesker! på hele turen, og i ettertid også, slet jeg med å fordøye hva vi hadde gjort, sett og opplevd - alt virket så surrealistisk; her var vi, to 18-åringer aleine på tur i nydelige Europa! jeg tror faktisk ikke jeg skikkelig har tatt det inn over meg før NÅ - to år etter vi var på tur! men nå slo det meg skikkelig. dette vil jeg gjøre igjen, og dette SKAL jeg gjøre igjen. forhåpentligvis veldig snart! så får vi se da, om det blir Europa på nytt, kanskje mer av Øst-Europa, eller om det blir Asia, Afrika eller Sør-Amerika! Har veldig lyst til USA også, men det kan vente. jeg vet iaffall at jeg vil ut på rundtur, for det er det mest fantastiske man kan gjøre :)





kan legge ut reiseruten vi hadde også (der, bare for å ha det sagt, veeldig lite var planlagt på forhånd).

Bergen -> Kristiansand -> Hjørring (DK) -> Århus -> Hamburg -> Berlin -> Praha -> Krakow -> Budapest -> Makarska (Kroatia) -> Roma (+ ofc Vatikanstaten)-> Venezia -> Nice -> Paris (+ Cannes & St. Tropez) -> Kristiansand -> Stord (bare meg, da) -> Hjem, kjære hjem!

SEBRAPIKEN

Jeg vet jeg ikke kan tvinge noen her i verden til å gjøre noe som helst, men det er én liten ting jeg så inderlig gjerne vil at absolutt ALLE som kan lese skal gjøre; lese 'Sebrapiken' av Sofia Åkerman. Jeg ber dere.

Sofia Åkerman er tidligere psykiatripasient, og forteller gjennom denne boken om sine opp- og nedturer i livet, forklarer den ekle sykdommens virkninger på henne og gir et viktig og verdifullt innblikk i psykiatriens verden. Ingen kan noensinne fullt og helt forstå hvordan en psykisk syk person har det - jeg tror ikke engang to psykiatripasienter 100 % kan forstå hverandre, fordi det hele er så komplekst, og ikke minst så veldig individuelt - men man kan få innblikk, og man kan lære seg å akseptere at sykdommene finnes. Misforstå meg rett; jeg kan virkelig ikke fordra at de er, og mener på sett og vis at disse sykdommene burde vært bannlyst, fordi de ødelegger så mye for dem som sliter med dem. Det jeg vil frem til er at det er sykdommene vi kan mislike, og ikke disse uheldige, vakre menneskene som sliter med dem. De har ikke gjort noe galt, og har langt ifra bedt om å få det slik, og at da mennesker dømmer psykisk syke fordi de ser herjet ut og kanskje har hatt noen overdoser og har noen stripete armer, er helt forferdelig. De aller, aller fleste er ikke noen trussel for noen andre enn seg selv.



Sofia skriver bl.a. om en tid da hun jobbet, eller i alle fall tilbragte mye tid, på skolefritidsordningen, en ting som ga henne oppturer og mye glede, og som hun var flink med. Barna likte å være med henne, men la selvfølgelig merke til, og ble nysgjerrig på, de stripete armene hennes. Dette nevnte de så klart hjemme for foreldrene, og det var slutten på den lykken for Sofia. Foreldrene så ikke forbi armene og inn til hennes varme, gode hjerte - slike mennesker ville de ikke ha i nærheten av sine barn. Jeg kan ikke klandre dem heller, for hvordan kunne de vite at hun er god som gull? De var antakelig, og er sikkert fremdeles, uvitende om psykiske sykdommer og om hva som foregår oppe i hodene til folk, som de fleste andre er! Og hva er vi vel ikke mer redd for enn det ukjente?

Jeg vil så gjerne at verden skal forstå at det er ikke en synd å være psykisk syk. Selve sykdommen kan man gjerne bannlyse, men man velger den ikke selv, og pasientene kan da ikke klandres. De sliter nok med å holde hodet over vannet, om ikke halve kloden skal drive å trykke dem ned av ren uvitenhet. Og mest av alt vil jeg kunne hjelpe. Det er dette jeg vil jobbe med, men ikke fordi det er en jobb. Jeg vil det fordi jeg bryr meg, og jeg vil ha muligheten til å kunne hjelpe mennesker ut av det helvetet det er. Jeg vil være som Helena, den ene pleieren som slapp inn på Sofia, som ble like mye søster og venn for henne, som hun var pleier. Jeg vil være alle vennene i Teaterkisten, som fikk Sofia til å se glede i livet, og hjalp til å gjøre Sofia større og mektigere enn Lucifer. Men den jeg aller helst vil bli som, er Mia. Mia med kjærlighetsmetoden, som tok imot Sofia til sitt nydelige hjem på Ljusterö, og som ikke minst tok henne inn i sitt hjerte og våget å snakke åpent og fritt med henne. Ingen hemmeligheter, ingen bebreidelser eller noe tilsnakk, men masse kjærlighet, akkurat som mellom to gode venner, eller mellom mor og datter. En som virkelig bryr seg, og hjelper henne på rett vei. Sånn er det jeg vil være!

University of Stirling

Mer virrete person om fremtiden enn meg skal du leite lenge etter. I en periode tror jeg faktisk jeg ombestemte meg ang hva jeg ville til høsten tre ganger daglig! Nå er det ikke så gale, heldigvis, men jeg vet jo aldri hva jeg kommer til å ende opp med å gjøre. Oh well.

Jeg har i det siste lest en del om University of Stirling, da. Det var egentlig aldri planen å gå på skole i Skottland, jeg har vurdert London og Irland, men det har egentlig stoppet der. Men så begynte jeg nå tilfeldig å lese litt om Stirling, og vet du, det bare virker så fantastisk! Det er under en time unna Glasgow og Edinburgh, så "storbyene" er ikke så langt unna, og Stirling er også en egen by på sånn passe fin størrelse. Men likevel virker det utrolig landlig og herlig rundt campus. Akkurat sånn jeg vil ha det! Og Skottland.. Jeg har riktignok aldri vært der, men dog, hvem kan IKKE like det? Og aksenten? ah, blir nesten litt forelsket, jeg.


Airthrey Castle, et av undervisningsbyggene på skolen. Idyllisk?

Det er en ørliten ting som trekker litt ned, da. Som alltid ellers når jeg leser om studier, blir jeg mer demotivert for hvert ord jeg tar inn.. Campus uten skole? Ja, takk!

Kafafkaka

Hva er vel bedre, på en dårlig dag, enn å kjøpe en ny bok?
Og, hvis dagen er ekstra dårlig, hva er vel bedre enn to?

Dagen i dag var ikke helt som ønsket, så nå eier jeg disse to verkene:



Vet ikke om jeg liker de, men det finner jeg fort ut av! Som du ser var de ikke så dyre heller.

I dag er det dessuten 1. februar, og ny måned betyr ny utgave av Megafon, så jeg kjøpte selvfølgelig også dette:



Så endte dagen godt likevel.