i et speil, i en gåte

nå har jeg akurat lest ferdig 'i et speil, i en gåte' av Jostein Gaarder. jeg synes han har en helt fascinerende måte å skrive på, også skriver han liksom om litt 'uvanlige' temaer også. liksom sånn skikkelig filosofisk og sånt, men likevel ikke så filosofisk at det blir kjedelig. både 'i et speil, i en gåte' og 'sofies verden' er veldig bra bøker, synes jeg, og jeg blir skikkelig fascinert av de. det er utrolig masse interessante spørsmål og tema som tas opp, syns det er kult at det finnes folk som faktisk er så smart at de tenker forbi alt det vi vet, og faktisk lurer på ting og tang som hvordan det er å være menneske. når jeg leser bøkene blir jeg litt sånn 'lurende' jeg også, men jeg skulle egentlig ønske jeg var mye flinkere til å undre meg over sånne ting. det er utrolig fascinerende! sånn som hvordan mennesker drømmer, hva som skjer og hvorfor.

jeg husker når jeg var liten, og jeg skulle sove. jeg hadde alltid en slags 'filmsamling' oppi hodet, som jeg på en måte bladde gjennom for å velge den filmen jeg ville ha. og filmene var på en måte drømmene mine. så prøvde jeg alltid å styre unna de ekle, som drømmen om bjørnen på loftet og drømmen om min tante bak kjøleskapet. så følte jeg alltid at jeg liksom 'så på film' i hodet når jeg drømte. hvorfor har jeg ikke sånne merkverdige måter å tenke på nå lenger? faktisk, så står drømmer forklart på en lignende måte, sånn med filmer og sånn, i 'i et speil, i en gåte'. kult, hæ?